Røde Kors er tilstede i 189 land globalt, og arbeidet iverksettes stort sett av frivillige.  Det er nettopp disse som er den beste forsikringen mot en utvikling av epidemien, mener Utenlandssjef i Røde Kors, Tørris Jæger.

- Vi har frivillige fra lokalbefolkningen i eksempelvis Liberia og Sierra Leone, og disse kjenner hverdagslivet. De er en del av lokalbefolkningen, og ikke bare snakker de språket, de kjenner også kulturen. Det hersker mange myter der ute, om hva Ebola er, og hvordan det smitter. Her kommer både spirituelle og religiøse aspekter inn. De frivillige bidrar til å skape et faktagrunnlag, og fordi de selv er en del av samfunnet, og dermed forstår hvorfor folk tror det de tror, kan de også argumentere innenfor den gjeldende logikken.

Utover den kliniske behandlingen, jobber Røde Kors i fire dimensjoner i sitt arbeid mot Ebola: Forebygging, oppfølging, psykososial støtte, og trygg gravlegging.

- Vi forebygger. Men det er også viktig med oppfølging, eller såkalt contact tracing. Vi må vite hvem de syke har vært i kontakt med, for å finne ut av om også disse kan være infisert. Vi jobber også med å støtte de etterlatte, og til sist sørge for at gravleggingen av de døde skjer på en trygg og forsvarlig måte.

Endret adferd er avgjørende

Røde Kors har lært opp de frivillige, noen av dem har fra før fått opplæring i sykdomsforebygging, med en basiskunnskap innen hygiene.

- De frivillige er kjent med tematikken, og lokalbefolkningen vet at de har en kunnskap. De har spilt seg selv relevante, de kommer ikke bare inn i en akutt situasjon, befolkningen har allerede tillit til dem. Ofte mer enn de har til myndighetene.

Det mange som har fokus på å tilby kliniske behandlingssentre, og dette er viktig for de som har fått Ebola, sier Jaeger. Men påpeker at det aller viktigste nå er å stoppe spredningen.

- Vi trenger virkelig alle gode krefter for å stoppe denne epidemien.

Behandlingssentrene er viktig for å redde de liv man kan redde, og for å sørge for at de syke ikke smitter videre. Men vi må jobbe på flere plan her; Det ene er faktakunnskap rundt hva sykdommen er, og hvordan det smitter. Det andre er å oversette dette i en lokal kontekst, sånn at folk forstår hva det kan medføre. Det avgjørende her er ikke kunnskapen, men at den blir kulturelt tilgjengelig, slik at folk endrer sin adferd. Vi må sørge for at det ikke blir flere smittede, og det gjør vi ute hos befolkningen.