Av Håkon Haugli, Abelia

Helsenæringen er en dobbel mulighet for Norge. Innovative helse- og omsorgsløsninger kan forebygge uhelse og gi norske brukere og pasienter bedre behandling til en lavere kostnad. Samtidig har Norge gode konkurransefortrinn – som velfungerende helsetjenester og helsedata – som kan legge grunnlag for bedrifter, arbeidsplasser og eksport. Norge trenger flere økonomiske bein å stå på, og helsenæringen kan bli ett av dem.

Nylig presenterte Menon Economics en rapport som viser at helsenæringen er i sterk vekst. Det anslås en vekst i 2017 på 9,5 prosent, og det forventes en vekst på 8,8 prosent i 2018. Den møter imidlertid barrierer som ingen er tjent med at vi opprettholder – aller minst fremtidige brukere av helse- og omsorgstjenester.  

For å utløse det store potensialet i helsenæringen må vi fornye helse- og omsorgstjenesten gjennom nasjonale initiativer som også legger til rette for næringsutvikling. Vi har allerede mange bedrifter som leverer innovative løsninger, men de møter hindre i samarbeidet med helse- og omsorgstjenesten. De viktigste barrierene er innkjøpernes manglende kjennskap til hva markedet kan tilby, manglende rolleavklaringer for hvor privat tjenesteutvikling er ønsket, og manglende insentiver i helsetjenesten til å gjøre ting på nye måter.

Noen eksempler kan belyse dette:

Sykehuset Østfold har i samarbeid med en leverandør utviklet en løsning der kreftpasienter kan ta enkle prøver hjemme. Dette gir økt trygghet og bedre grunnlag for behandling. Pasienten slipper å reise til sykehuset for å få cellegift dersom de ikke er friske nok, og sykehuset unngår å kassere kostbare medisiner. Refusjonsordningene er imidlertid ikke tilpasset slik behandling, selv om den vil effektivisere sykehusets drift, spare samfunnet for unødvendige kostnader, og gi pasientene en bedre hverdag og mer presis behandling. Uten refusjon har ikke sykehuset råd til å ta løsningene i bruk.

Den norske helse- og omsorgstjenesten er organisert slik at det er vanskelig å få til endring når kostnaden kommer ett sted, mens løsningen og effekten kommer et annet. Oppfølging av kroniske pasienter og tiltak for å hindre reinnleggelser er gode eksempler på at ulike budsjetter for drift, investering og gevinst hemmer innovasjon.

Samtidig er det ingen automatikk i at gode løsninger ett sted tas i bruk andre steder. Det som sparer én kommune for store kostnader, finner ikke veien over grensen til nabokommunen, eller mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Mange av de nye teknologiske løsningene kan forebygge utvikling av sykdom hos innbyggere og pasienter. For eksempel vil en blikk-sporingstest avdekke kognitiv svikt og demens på et langt tidligere stadium enn hva vi er i stand til i dag. Dermed kunne man gitt medisiner på et tidligere tidspunkt, og satt pasienten i stand til å ta ansvar for egen helse gjennom fysisk aktivitet og kosthold.

Accenture og World Economic Forum (WEF) har dokumentert at svimlende 26 milliarder kroner kan frigjøres i den norske helsesektoren ved bruk av ny teknologi. Det krever imidlertid et offentlig-privat samarbeid der sykehus og kommuner lettere kan ta imot nye innovasjoner – samtidig som vellykkede løsninger raskere tas i bruk i større skala.

I forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om helsenæringen har helseminister Bent Høie varslet at det vil markere starten på et helt annet samspill mellom offentlig sektor og helsenæringslivet. Det tror jeg er helt nødvendig. Det åpner for innovasjon som gir bedre helsetjenester til innbyggerne – og en sterk helsenæring som gir både arbeidsplasser og inntekter fra skatt og eksport. Norge trenger begge deler.