Av Anne-Cecilie Kaltenborn, administrerende direktør i NHO Service og Handel

Gledelig nok: Vi lever stadig lenger. Barn som fødes i Norge i dag, kan i snitt regne med å bli 83 år ifølge FNs befolkningsanslag. Det er ti år mer enn de som ble født for 70 år siden, og det er ingen grunn til å tro at utviklingen stopper her.

Dermed øker også behovet for helse- og omsorgstjenester. Heldigvis lever vi i et land der slike tjenester er tilgjengelig for alle, uansett inntekt eller formue. Samtidig er det slik at veksten i antall eldre, vil utfordre dette helt sentrale velferdsgodet. Økonomene sier at vi fortsatt kan øke produktiviteten noe i privat sektor, men de peker samtidig på at mye av potensialet allerede tatt ut. Vi kan også øke skattene, men også her er trolig mulighetene begrenset, blant annet fordi at i en åpen økonomi som den norske, er det vanskelig å ha et skattenivå høyt over våre handelspartnere.

Flere tilbydere gir bedre tjenester

På ett område er midlertid potensialet stort: Vi kan øke produktiviteten i offentlig sektor.

Hva betyr det? At vi skal kutte i velferden? Nei, tvert imot: Vi skal gjøre velferdstjenestene bedre. Det handler om ny teknologi, men det dreier seg vel så mye om å gjøre ting på nye måter. To eksempler: Det private sykehuset Incita i Hurdal har, med hjelp fra amerikanske forskere, utviklet medikamentfri psykiatrisk behandling som vekker oppsikt i helse-Norge. Aleris Omsorg har gjennom mange års arbeid, sammen med Universitetet i Bergen og Norges Musikkhøgskole, utviklet musikkterapi som en forskningsbasert og brukerorientert praksis, særlig viktig i demensomsorg.

Jo flere som får lov til å være med på å finne gode løsninger, desto bedre blir løsningene. Det offentlige skal selvsagt stille krav, følge opp og evaluere. Men alle som er kvalifisert, bør få delta, både offentlige aktører, private kompetansebedrifter og stiftelser som driver i velferdsbransjene.

I dag er det ikke slik. Med få unntak, utelukker faktisk norske kommuner private aktører fra å tilby løsninger innen helse og omsorg. Enda verre: utviklingen går i feil retning. De siste årene har vi sett at flere kommuner, av ideologiske årsaker, tar seg råd til å kaste ut private tilbydere av sykehjem og hjemmehjelp. Det skjer til tross for at de private som oftest får bedre tilbakemeldinger fra brukerne enn det offentlige selv får.

Nye tall: Syv av ti rammes

Dette er et stort og voksende problem, viser en fersk undersøkelse gjort av konsulentselskapet Menon Economics i forbindelse med en ny rapport om norsk helsenæring. Her svarer hele 70 prosent av de spurte behandlingsbedriftene at det er en stor utfordring for dem at det offentlige nå tar tilbake driften av helsetjenester til offentlig egenregi.

Et godt eksempel er Moss kommune. Der ble samtlige fire private tilbydere av hjemmehjelp kastet ut nå i vår. Tre av de fire var bedre likt enn kommunens eget hjemmehjelpstilbud, viste kommunens egen undersøkelse. Likevel sa det nye flertallet i kommunen opp samtlige private avtaler. Resultat: dårligere tilbud for brukerne, og en dyrere løsning for kommunen.

Det er en god hypotese at tjenestene til Moss' innbyggere med årene ville ha blitt både bedre og mer kostnadseffektive hvis flere hadde fått konkurrere om å levere dem. Nå skjer det motsatte. Og slik er det i de fleste norske kommuner. Dermed er det rimelig grunn til å tro at innovasjonstakten i offentlig sektor ikke er optimal, for å si det mildt. På sikt kan det true hele velferdsstaten: Summen av ineffektive tjenester og høye kostnader, gjør at tjenester som i dag er gratis for alle, ikke lenger blir det. Vi risikerer et to-delt helsevesen der de som kan betale, får det de trenger, mens andre må ta til takke med et dårligere tilbud.

Norge mister eksport-muligheter

Som om ikke det var nok: Ved å stenge ute de private behandlingsbedriftene fra å bidra til å modernisere og fornye offentlig helse og pleie, går Norge også glipp av muligheten til å bygge opp en norsk helsenæring som i fremtiden kunne ha gitt Norge kjærkomne eksportinntekter. Det er all grunn til å tro at helse- og omsorgs-konsept bygget på den norske velferdsmodellen, er tjenester som mange land i verden vil etterspørre.

I stedet møter næringen en rekke flaskehalser som effektivt kveler ideer og initiativ om å tenke nytt, tenke smartere, og tenke mer produktivt. Vi lar det skje fordi vi fortsatt har penger nok. Men prisen i framtiden kan bli høyere enn vi kanskje liker å tenke på.