Forekomsten av diabetiske fotsår i Skandinavia varierer i ulike studier mellom tre og åtte prosent. Av disse må så mange som ti til femten prosent foreta amputasjon.

- Dette er kroniske sår, de kan oppfattes som ekle å se på og i tillegg er sårene noen ganger illeluktende. Det er nok en av  grunnene hvorfor pasienten ofte ikke  snakker om sine  diabetiske sår, forteller Ralf Schmidt som er CEO i Biovotec.

- Dette er en pasientgruppe som har det vanskelig. Ofte er det gamle mennesker som også sliter med andre plager i tillegg og som kanskje ikke er så ressurssterke lenger.

Diabetessår behandles som regel av sykepleiere eller hjemmesykepleien og på enkelte steder har man egne sårklinikker som arbeider med dette. Dersom det har oppstått et sår, er det helt avgjørende at trykket mot såret blir avlastet og at en får kontroll med eventuell infeksjon.

Selve behandlingen må foretas cirka hver tredje dag. Da fjernes bandasjen, såret vaskes og eventuelt dødt vev fjernes ved å skjære det bort. Dersom såret væsker legge man gjerne på et alginat eller et skum. Hvis det ikke væsker smøres såret med en egnet sårsalve før bandasjen legges på igjen.

Behandlingen er langvarig og det tar ofte et helt år før et diabetisk sår heles. Lykkes man med å tilhele såret, må oppmerksomheten rettes mot hvordan en skal unngå at det oppstår et nytt sår. Sårbehandling krever samhandling mellom ulike yrkesgrupper og mellom nivåer i helsetjenesten.

- Dette er en pasientgruppe som har det vanskelig. Ofte er det gamle mennesker som også sliter med andre plager i tillegg og som kanskje ikke er så ressurssterke lenger. Derfor er det litt trist å registrere at behandlingen ofte starter med en lang periode der man prøver å hjelpe pasientene med standard sårmidler og at man ikke behandler sårene med de dyrere og mer virkningsfulle produktene før etter lang tid, avslutter Schmidt.