Men den ”digitale tidsalder” har pågått lenge. Rundt 1970 gikk en over fra hullkort til data lagret på datamaskiner i digital form.
Digitalisering av personlige data fra det offentlige fulgte raskt etter. Lønn og skatt var de første tjenester som ble. I dag med lansering av kjernejournal og post fra det offentlige, nærmer vi oss 100 prosent digitalisering av personlige data. Øyensynlig er vi allerede ledet et godt stykke inn i den ”digitale tidsalder”.

Er vi alle med?

Myndighetene vil at vi skal utføre mest mulig av tjenester selv, slik som man i årevis har bestilt flybilletter, utført nettbanktjenester og handlet på nettet. Dette er en nødvendig utvikling av ressursmessige årsaker – vi har knapphet på tjenesteytere og må effektivisere tilbudet. Et viktig spørsmål, gjennom vår alles digitale erfaring fra de siste 30 år – er vi alle med? Har vi skapt digitale løsninger som sikrer at 100 prosent av befolkningen har mulighet til å ta del?

Tolking av digital tekst

Allerede for 15 år siden  slo OECD fast at i den generelle, voksne befolkning i Norge så hadde mange som 30 prosent lesevansker - spesielt knyttet til tolking av digital tekst som fortoner seg annerledes for øyet.  Med andre ord kan vi fastslå at en stor andel av vår voksne befolkning ikke har mulighet til å lese og forstå en internettside.

Vi vet at mange eldre i tillegg får øyesykdommer som gjør at de ikke kan lese godt fra et nettbrett, PC eller mobiltelefon. Dette har enda ikke blitt målt, men en anslår at 50 prosent av alle over 75 år har alvorlige lesevansker, og klarer ikke å bruke nye digitale løsninger.

Alvorlige lesevansker

NAV slår fast gjennom sine tall at 50 prosent av alle, som er på en eller annen trygdeordning, har alvorlige lesevansker. Vi mener det her er en sammenheng. Basert på dette kan det anslås at så mye som 700 000 voksne ikke klarer å tilegne seg en internettside uten at det tilbys hjelpemidler. Viktig å påpeke at vi her ikke snakker om blinde eller svaksynte, som allerede tilbys spesialutviklede hjelpemidler – og disse hjelpemidlene løser ikke utfordringene til den gruppen vi retter fokus på.

Et digitalt klasseskille

Gjennom de siste 30 årene med digitalisering har vi laget grobunn for et digitalt klasseskille. Eksempler på dette kan være: 60 prosent av alle som får hjerneslag får også lesevansker. Kanskje nettopp disse ville ha stor interesse av å lese kjernejournalen sin. Kanskje en arbeidsledig nettopp bør få lese oversikt over ledige stillinger eller de hjelpetiltak som finnes.

Det er nettopp lansert en ny pasientpostkasse. Det er en god tanke, men mange – og kanskje de som trenger det mest – vil ikke kunne benytte denne. Så om noen de neste 20 årene skal lede oss inn i ”versjon 2.0” av den digitale tidsalder, så må det være noen som erkjenner og tar tak i dette. Det er nytteløst å lage nye digitale løsninger når de som kanskje trenger det mest faller utenfor. Dette er en vond spiral som gir en følelse av at en ikke mestrer hverdagen. Da sparer vi penger på bekostning av menneskers rett til å være inkludert. Da flytter vi bare kostnadene fra tjenestetilbud til NAVs trygdebudsjett.

Det er i dag mulig å lage løsninger der alle er med. Sentrale myndigheter må snarest ta grep slik at det ikke etableres digitale barrierer vi ikke kan komme rundt.