Kompetansebrist og arroganse har sørget for en dårlig møte med arbeidslivet for døve Tore Kolvik:
– Det er ikke de andres feil at jeg er sterkt tunghørt, men det er jeg som må leve og arbeide på de hørendes premisser. De viser knapt vilje til å lære seg språket mitt eller tilpasse seg, for å kunne faktisk se meg for hvem jeg er.

Fagprøven som møbelsnekker ble satt på vent

Allerede i første møtet med arbeidslivet møtte Tore på problemer:

– Mitt første møte med arbeidslivet var som lærling i en møbelbedrift i Os. De hadde ingen tilretteleggelse for døve og hørselshemmede. Beskjeder og oppgaver ble gitt muntlig av formann og jeg klarte sjelden å oppfatte hva han sa. Daglig bad jeg om å få mine oppgaver skriftlig, men det ville de ikke, sier Tore.

Etter tre måneder i bedriften avsluttet Tore selv læretiden. Mangel på tilrettelegging bidro til at han ikke hadde nok kompetanse til å bestå fagprøven.

– Bedriften forstod ikke og ville ikke forstå, hvordan det er å være sterkt tunghørt. Ja, jeg hører lyder men hjernen klarer ikke å omsette lydene til forståelige ord, forteller Kolvik.  

Tore flyttet hjem til Sunnmøre og fikk fortsette sin læretid i en annen møbelfabrikk. Arbeidsgiver brukte tid på å undervise og veilede han, og bestilte tegnspråktolker til alle møter. Han trivdes bedre her, men andre problemer i arbeidslivet meldte seg.

Arroganse fra staten

Etter at fagbrevet var bestått, ble det nedgangstider i møbelindustrien. Dette tvang Tore til å søke etter nye muligheter andre steder i landet. Han flyttet til Gjøvik, hvor han ønsket å få arbeid som tømrer. Men i møtet med NAV-kontoret fikk Tore uventet mostand.

– Jeg ble møtt av et totalt uvitende menneske, som mente at man ikke kan jobbe som tømrer når man er døv, fordi man falle ned fra stillaset, forteller han.

Selv påpekte han til jobbveilederen at hørselsfriske bruker hørselsvern når de arbeider, men stod jobbveilederen på sitt. Til tross for at Tore hadde fagbrev som ferdig utdannet møbelsnekker, foreslo veilederen istedet vaskejobber på nattetid.

– Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, sier Kolvik.

Lav kompetanse om døve

I jobbintervjuene var det alltid de samme rundene.

– Jeg brukte alltid mye tid på å overbevise dem på at det går bra med penn og papir, SMS, kroppsspråk og annet, forteller Kolvik.

Etter en tid med vikariater i forskjellige bransjer innen detaljhandel og logistikkarbeid, fikk han til slutt fast jobb som lagermedarbeider i Grorud for et stort firma. Tore foreller også om utfordringer med kommunikasjon med arbeidskollegaene både i arbeidstiden og i lunsjpausene.

– Samtale en mot en gikk for det meste greit, men når det var flere ved bordet som diskuterte fikk jeg knapt med meg hva som ble sagt. Det var utmattende og slitsomt å prøve å følge med. Ofte ble jeg sittende alene å lese avisen mens jeg spiste matpakken min, avslutter Tore.b