Ordene over er hentet fra et kommentarfelt på nettet. Det er sterke, vonde ord. Vi ser og hører liknende utsagn hver gang vi snakker om at vi må gjøre samfunnet mer tilgjengelig. Ikke alle ser verdien av at funksjonshemmede skal kunne komme til overalt. For det er jo så dyrt, irriterende og unødvendig at "jeg" skal betale for at "de andre" kommer til. Fordommene florerer og misnøyen ulmer.

Store utfordringer

Vi svarer gjerne med fakta: Bare en av ti boliger i Norge er tilgjengelig for rullestolbrukere. Det samme gjelder en av fem skoler. Folk som bruker elektrisk rullestol kan bare bruke inngangspartiene i et av fire offentlige bygg. Nesten halvparten av alle funksjonshemmede opplever utfordringer knyttet til offentlig transport. Konsekvensen av manglende tilgjengelighet er at folk får problemer med å finne en egnet bolig og komme inn på skoler og arbeidsplasser, rådhus, butikker og biblioteker, og ikke kan reise med buss eller tog.

«Og så da?» er det noen som sier. «Det er da ikke så mange som sitter i rullestol?» Dette dreier seg ikke bare om noen få mennesker, noen «andre», som enkelt kan defineres ut av fellesskapet, som kan settes i omsorgsbolig eller flyttes på institusjon. Det dreier seg om oss alle. Hvem som helst kan brekke et ben eller få et funksjonshemmet barn, og vi får stadig flere eldre som helst skal kunne bo hjemme lengst mulig og klare seg selv. Jeg vil tro at alle som har barn, er glade for heisen når de haster opp i femte etasje med barnevogn, handleposer og toåring på slep. Eller at badet har plass til stellebord og vaskemaskin. Besteforeldre med rullator synes nok det er ganske praktisk med både heis, rampe og døråpner. Tilgjengelighet er nemlig praktisk.

Mål på god bokvalitet

Tilgjengelighet henger også sammen med innovasjon, komfort og kvalitet. Målene på tilgjengelighet for rullestoler i boliger, var i utgangspunktet like mye mål på god bokvalitet. Fjernkontrollen, som nå er allemannseie, ble opprinnelig utviklet som et hjelpemiddel for funksjonshemmede. Når selvkjørende biler blir allemannseie, vil transporttilbudet bli tilgjengelig for langt flere enn før. God tilgjengelighet er smart. På den andre siden - dårlig tilgjengelighet kan hindre mange mennesker fra å delta i samfunnet som arbeidstakere, skoleelever, foreldre, cafegjester og butikkunder.

Det koster å holde folk utenfor. Prøver man å spare på tilgjengelighet, får man gjerne økte utgifter på andre områder. Institusjonsplasser og ekstra tilpasninger og hjelpemidler som folk kunne klart seg uten - det koster, det også. På den andre siden har flere utredninger konkludert med at prisen for god tilgjengelighet ikke trenger å være så høy, hvis man planlegger riktig fra begynnelsen av. Tvert imot - god tilgjengelighet har store samfunnsmessige gevinster. Det lønner seg å få folk ut av leilighetene sine og inn i samfunnet. Så de kan få seg utdannelse og jobb, oppleve mening og føle seg verdifulle.

Et samfunn for alle

For tilgjengelighet er også et verdispørsmål. Det handler om hvilke verdier vi vil skal prege samfunnet vårt. Om å ville at samfunnet skal ha like stor plass til alle. Slike verdier har sterk forankring i Norge. Vi har sågar lover og menneskerettighetskonvensjoner som sier at alle, også funksjonshemmede, har rett til å leve livet fullt ut. Alle skal ha muligheten til å være en del av det store fellesskapet, ut fra sine egne forutsetninger.

Ser vi alt dette under ett, er svaret gitt: Et samfunn som er tilgjengelig for alle, er et godt, rikt og moderne samfunn. Det er et sånt samfunn jeg ønsker å leve i.