Det første Martin Bakkejord Skolbekken sa da han åpnet øynene etter å ha amputert begge beina, var at nå skulle han trene for å komme seg på beina igjen.
– Jeg har hele tiden hatt en holdning om at dette skal gå bra. Men den tøffeste tiden for meg, var verken ulykken eller tapet av beina, det var rehabiliteringen, sier Martin.
Martin mistet beina under et jordskjelv på Kos sommeren 2017. Han var på ferie med en kompisgjeng og var ute og drakk paraplydrinker da det plutselig begynte å riste.
– Vi løp ut og jeg skulle hoppe over et gjerde. Så ble alt svart. Da jeg kom til meg selv, hadde jeg taket på utestedet over meg. Det venstre beinet mitt var kappet tvers av under kneet, og høyre ankel var knust, sier han.
Nedtur på rehabilitering
Begge beina måtte amputeres rett under kneet. Etter noen uker på sykehus, skulle Martin på rehabilitering. Han ble forespeilet egen leilighet og hard og målrettet trening for å komme seg på beina med proteser.
– Jeg ble plassert på et sykerom med falmende vegger. Og det var kun én treningsøkt om dagen. Jeg hadde en god fysikk fra før ulykken, og hadde et bedre utgangspunkt enn mange av de andre. Likevel måtte jeg drive med øvelser som var tilpasset folk som var dårlig trent. Da ble det vanskelig å holde motivasjonen oppe, sier Martin, som beskriver de første ukene på rehabilitering som knalltøffe mentalt.
– Jeg fikk en skikkelig nedtur. Oppholdet gjorde mer skade enn nytte, i hvert fall i starten, sier Martin.
Inngrodde holdninger
Det ble mange diskusjoner mellom Martin og de ansatte på rehabiliteringen. Martin følte han ikke ble hørt.
– Holdningene deres var at sånn har vi gjort det i alle år, så dette kan vi. Og så ble mine innspill oppfattet som kritikk i stedet for noe de kunne lære av. Hvis jeg skulle gi dem et tips, måtte det være å bli kjent med pasienten, finn ut hvilke tanker pasienten har rundt rehabiliteringen, la pasienten få delta mer i egen rehabilitering, vær åpen for innspill og tilpass programmet individuelt, sier Martin og passer samtidig på å rose personalet.
– De som jobbet der var kjempeflinke. Spesielt fysioterapeuten min. Hun var helt enig med meg. Det var overlegene og ledelsen som ikke var lydhør, sier han.
Syklet Birken
Etter tre måneder, var Martin ferdig med rehabiliteringen og kunne nå gå med proteser uten krykker. I sommer syklet han Birken.
– Jeg måtte dessverre avbryte etter 5-6 mil. Det ble for mye belastning på beina, hvilket førte til friksjon og sår. Det var selvfølgelig litt nedtur, men det ble mye god trening ut av det, sier Martin.
Martin har ikke endret mye i livet sitt etter ulykken. Han er tilbake i jobben som bilselger, og jobber i dag 20-30 prosent. Han kjører bil, går i trapper og fungerer stort sett som normalt.
– Det verste er at jeg måtte slutte å spille fotball. Det var brutalt. Jeg spilte aktivt i tredjedivisjon, og det var grusomt plutselig ikke å kunne spille mer, sier han.
Nye muligheter
Det eneste han har av hjelpemidler i dag, er handicapkort i bilen. Og den største utfordringen i hverdagen, er å gå i nedoverbakke.
– Jeg må ta meg god tid og gå sidelengs. Ellers er det ikke så mye jeg må tenke på, sier han.
Selv om Martin fremstår som en tvers gjennom positiv person, forteller han at han også har hatt dårlige dager.
– Jeg har vært sur og forbanna og jeg har grått. Men jeg ser alt i alt positivt på livet. Det har til og med dukket opp noen nye muligheter etter ulykken, sier han og ramser opp:
– Jeg har begynt som trener for fotballaget mitt, og så har jeg begynt å spille parahockey. Jeg har delt ut pris under idrettsgallaen og jeg har vært på Lindmo. Og så har jeg begynt å holde foredrag og jeg har sammen med en forfatter gitt ut boken «Halv meter lavere, ett hode høyere», sier Martin og understreker at det viktigste for å holde livsgleden oppe, er støtte fra familien, kjæresten og venner.
– De har støttet og pushet meg. Det gjør ting enklere og er kanskje det viktigste i en god rehabilitering, sier Martin.
Av: Marte Frimand, [email protected]