- Jeg var 14 år da jeg var i en ulykke som endret kroppen min. Plutselig ble jeg sett på som et objekt innen velferd, trygd, nav og helse. Folk synes synd på meg, og det ble noe stakkarslig over det. Jeg skjønte ikke hvorfor, jeg var jo fortsatt Cato, sier Cato Zahl Pedersen, fagkonsulent for paraidrett ved Olympiatoppen og styremedlem i stiftelsen VI.

For Cato ble idretten et fristed. Der havnet han i et miljø der det ble stilt forventninger og krav.

- Idretten ble for meg en arena der folk ikke brydde seg om protesen min. De var mest opptatt av mulighetene, mens samfunnet ellers så begrensningene, sier Cato.

Mestringsfølelsen er viktig

- Idrett gir selvtillit og mestringsfølelse og er viktig i integreringen av funksjonshemmede. Dessverre får man ikke støtte til å bli en god idrettsutøver, men man får støtte til å være ufør resten av livet. Det handler om diagnoser og problemer, mens vi heller burde stimulere til deltakelse og mangfold, sier Cato.

Gjennom Stiftelsen VI, jobber Cato for å gi funksjonshemmede like muligheter til et fullverdig liv. Den viktigste jobben de gjør, er å rekruttere nye medlemmer til idretten.

- Mange idrettslag vet ikke hvordan de skal forholde seg til folk i rullestol. De er ikke motvillige, men i mangel på kunnskap, blir de avventende og passive. Mitt råd da, er ikke å gjøre det så problematisk, sier Cato.

Med midler fra blant annet Stiftelsen VI, jobber Cato med å rekruttere til idretten gjennom skolen. Der holder han møter med gymlærere, helsestasjoner, elever og foresatte.

- Og vi kan bidra til at lokale idrettslag kan tilrettelegge slik at flere funksjonshemmede kan delta. Det er dette som er ekte integrering, sier Cato.