Universell utforming er det samfunnsgrepet som legger grunnlaget for å få til nettopp dette. Og supplert med god teknologi skal det uttalte politiske målet om å få til et samfunn som gir rom for alle i Norge være mulig å oppnå innen kort tid.

Innstramminger

Vi i Norges Handikapforbund merker likevel at den sittende regjeringen strammer inn på en del av kravene som er pilarene i universell utforming. De ønsker f.eks. å endre de byggetekniske forskriftene på en måte som gjør at en rullestolbruker ikke får muligheten til å bo i en vanlig standardbolig, men må bo i egne områder som består av «spesialtilpassede boliger» eller på institusjon. Tenk om du blir gammel og dårlig til beins: du må ikke nødvendigvis bruke rullestol, men hadde det ikke vært deilig uten terskler og dører som er lette å åpne hjemme hos deg selv?

Disse innstrammingene fra regjeringen opplever vi som en omkamp om helt vesentlige premisser vi mener er grunnleggende for å planlegge og bygge sånn at alle kan delta i det samme samfunnet.

I det nye forslaget til byggeteknisk forskrift er det heller ingen vurderinger av hvordan boliger skal egne seg for opphold, søvn, matlaging eller som sosial arena med venner og familie. Det er heller ingen vurdering av om boligene som skal bygges vil være en god bolig gjennom hele livet.

Skal ha det best mulig

Det finnes rett og slett ingen definisjon av hva en god bolig er eller skal være for at vi som bor i dem skal ha det best mulig.  

Disse innstrammingene og fraværene strider imot FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (fork. CRPD), som Norge har ratifisert, sin definisjon:
«Med «universell utforming» menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing eller spesiell utforming. «Universell utforming» skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det.»

Det står også, i Artikkel 28, at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder bolig. Videre står det også at funksjonshemmede skal delta i offentlige boligprogrammer.

Alt dette kan, og ikke minst bør, regjeringen bli bedre på. Men noe har regjeringen forstått, for i Artikkel 9 i samme konvensjon står det under punkt 2 b at det skal tas hensyn til alle aspekter ved tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Velferdsteknologi

Det regjeringen har skjønt med dette, er at velferdsteknologi kan lette hverdagen til mange i egen bolig, samtidig som det må implementeres i de «spesialbygde boligene» og på institusjon. God teknologi sikrer i mange situasjoner en grad av selvstendighet, verdighet og ikke minst trygghet i hverdagen til mange.

Satsingen på velferdsteknologi har økt betraktelig de siste tre årene, og vi gleder oss til å se alle de fantastiske produktene som vil komme og lette livet til mange i årene fremover!

Men tenk om regjeringen kombinerer disse to – universell utforming med god teknologi! Som de jo bør! Da hadde vi virkelig fått et samfunn som både gir samfunnsøkonomisk og medmenneskelig gevinst. Det er dyrt å holde mennesker utenfor.

Alle mennesker skal møtes med respekt og muligheter.

Av: Forbundsleder i Norges Handikapforbund, Arne Lein