Home » Start eget » Skalerbar trekløver
start eget

Skalerbar trekløver

Fra venstre: Kristin Gjelseth, Gry Holm og Anne Koppang.

De åpnet «Druen» i 1986 for å introdusere en uformell møteplass for vin-entusiaster. 33 år senere blir blant annet Olivia og Asia på Aker Brygge besøkt av folk flest.

Gry Holm, Anne Koppang og Kristin Gjelseth er ikke som andre gründere. Som barndomsvenninner har de sammen opplevd så mangt, blant annet å åpne 14 virksomheter som følge av deres suksess, Druen Vinstue, som holdt åpent i over 30 år. Sammensveiset og målbevisst har de vist for andre kvinnelige gründerspirer at alt er mulig med rett innstilling og en god dose hardt arbeid.

— Jeg tror vår grunnleggende suksessfaktor var, og er at vi alle er økonomer. Skal du starte en bedrift må du ha et finansielt perspektiv på alt som gjøres. Det er òg mye lettere å kjøpe seg kompetanse på vin og mat, enn å kjøpe økonomikompetansen. Det faktum at vi hadde kommersialitet, kreativitet samt en utfyllende effekt på hverandre var grunnen til at vi klarte oss i en vanskelig, tøff bransje, forteller Gry.

— Det er dessverre for mange gode ideer som styrter fordi den finansielle tankegangen feiler. Med Druen var vi tro mot konseptet vårt – og konseptutvikling handler i stor grad om å fravelge fristende ideer som på kort sikt kan gi gevinst, legger Anne til.

Ny utelivsepoke

De tre venninnene åpnet Druens dører høsten 1986 i håp om å kunne introdusere en annerledes plattform for datidens uteliv.

— Alle visste hvor Druen var, og vi var virkelig en attraktiv møteplass. Vi hadde åpent alle dager i uken, alle dager i året, noe som jeg i retrospekt mener var et godt sjakktrekk. Vi var veldig tilgjengelige, holdt lav terskel, og spredde generelt mye glede til gjestene våre, sier Kristin.

— Det var i utgangspunktet noe vi åpnet ut fra eget behov også. Vi er alle tre glade i vin, men det eneste vi fikk på den tiden var en varm flaske Egri Bikavér eller Reiler vom Heissen Stein. Det var spiseplikt for å kunne bestille vin, og i 1986 var det øl som gjaldt, noe vi ønsket å utfordre, sier Anne.

Partners in crime

Som venninner forteller de alle at det har oppstått hete diskusjoner i løpet av et 33 år langt partnerskap. Dog er de alle samstemte, nærmest synkrone, i spørsmål om hvordan samarbeidet seg i mellom har fungert så godt.

— Det er klart vi ikke alltid har vært enige om ting. Men samtidig har vi hatt noen veldige enkle prinsipper. Vi eier ikke albuer, og har unngått de store konfliktene. Vi ble på et tidlig tidspunkt enige om vi skulle legge et evighetsperspektiv til grunn, hvor alt jevner seg ut til slutt. Vi er fleksible typer, og bestemte oss da vi startet for å være venner og partnere herfra til evigheten. Da må konflikter bare løse seg, sier Kristin, med Gry og Anne i ekko.

— Når tre økonomer, med store karrieremuligheter foran seg, begynner restaurant, som vi i bunn og grunn ikke har peiling på, er det klart man går litt opp hverandre i starten. Det tok omtrent et halvt år før vi forstod at én av oss måtte gå ordentlig inn i det. Enten lekte vi butikk, eller så gikk vi all in. Kristin og jeg sendte et tilbud til Gry mens hun var på ferie, og ga henne «an offer she couldn´t refuse», sier Anne mens hun smiler før de to andre begir seg ut i latter.

Historien vil ingen ende ta

Når konsept og strategi skal diskuteres velger trioen å reise. Og med et livslangt vennskap i bunn, er det naturlig for dem å gjøre som de alltid har gjort. Booke tremannsrom.

— Alltid. Selvsagt. Vi sjekker ikke inn på hotell om de ikke har tremannsrom. Da får vi nemlig jobbet og diskutert, og kommet oss inn i en fin modus. Det er under disse tidene vi har funnet de gode ideene, sier Gry.

I senere tid har Druen blitt til Asia. Olivia åpnet dørene i 2006, og har siden skalert til å bli en suksessfull kjede, med restauranter i flere norske byer samt én restaurant i Gøteborg.

— Vi har startet våre restauranter fordi businessen i seg selv er veldig morsom, og fordi vi alltid har hatt lyst til å drive vår egen virksomhet. Vi hadde trygge og gode jobber med store karrieremuligheter. Men angre? Det gjør vi ikke. Vi er fremdeles forfattere av vår egen historie, og den er ikke slutt.

Av: Andreas Aguilera Myrvold, [email protected]

Neste artikkel