Fjoråret var det trettende året på rad med demokratisk tilbakegang på verdensbasis, ifølge den anerkjente amerikanske stiftelsen Freedom House. Antall autoritære regimer økte, antall demokratiske land gikk ned. Demokratiet ikke er en naturtilstand. Heller ikke hos oss.
Gunn Marit Helgesen
Styreleder KS
Når politiske og administrative ledere fra hele Norge samles til Kommunalpolitisk toppmøte den 9. april, vil stortingspresidenten få overlevert et valgløfte fra samtlige av landets ordførere. I «Valgløftet 2019» forplikter politikerne seg til å behandle hverandre med respekt, ta avstand fra hets, mobbing, trakassering og personangrep, og selv bidra til saklige debatter med god meningsbrytning og argumentasjon.
For problemet er omfattende. En undersøkelse utført av forskere fra Politihøgskolen for vel et år siden, viste at to av fem, 40 prosent, av politikerne på Stortinget og i regjeringen har opplevd alvorlige trusler. Fire av fem har opplevd uønsket oppmerksomhet eller atferd. Det er trusler i sosiale medier som øker mest. Og det er grunn til å tro at bildet er det samme for lokalpolitikere.
Store konsekvenser
Konsekvensene er alvorlige for den enkelte og for samfunnet. Noen trekker seg ut av politikken fordi de opplever hets og trusler, andre vegrer seg for å engasjere seg i lokalpolitikken av samme grunn. Da handler det ikke lenger om at enkeltpersoner rammes, selv om det er ille nok. Da snakker vi om et ytringsklima som direkte rammer demokratiet. Derfor er jeg glad for at Riksadvokaten i sitt rundskriv om mål og prioriteringer for 2019 slår fast at politiet skal ha «oppmerksomhet mot hatefulle ytringer rettet mot politikere og andre samfunnsdebattanter, som er egnet til å påvirke ytringsklimaet på en så negativ måte at enkelte enten trekker seg fra politikken eller velger å ikke delta i samfunnsdebatten».
Samfunnet, både det lille lokale og det store nasjonale, er avhengig av at innbyggerne bryr seg og deltar, og at de opplever at engasjementet gir resultater og i alle fall mening.
Meningsbrytning og kritisk søkelys på hvordan politikere forvalter den tilliten de er gitt, er avgjørende for å bygge og vedlikeholde et levende demokrati. Trusler, hatefulle ytringer og usaklig hets er bare egnet til å bryte det ned.
Demokrati krever handlingsrom
Velgerne gir politikere tillit gjennom valg. Og velgerne avgjør i neste omgang om politikerne har vist seg tilliten verdig. Det er de samme velgerne som velger stortings-, kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter.
Stortinget er lovgivende myndighet. Stortinget setter rammene for virksomheten til kommuner og fylkeskommuner, og Stortinget avgjør hvilke oppgaver kommunene og fylkeskommunene skal løse.
Men stikkordet er nettopp rammene. Innenfor disse rammene må det være opp til demokratiske prosesser i den enkelte kommune eller fylkeskommune hvordan oppgavene skal løses, og hvordan knappe ressurser skal fordeles på en best mulig måte.
Dette er nesten alle partier enige om, i partiprogrammene. Dette er nesten alle politikere enig om, i prinsippet. De aller fleste er også enige i at statlig detaljstyring av kommuner og fylkeskommuner er negativt og at det allerede er altfor mye av det.
Omfordeling av ressurser
Statlige bemanningsnormer og kompetansekrav er alltid begrunnet i ønske om bedre tjenester. Kommunene får vite at alle nye normer og krav er fullfinansiert fra statens side. Likevel opplever de at dette er teori. Praksis må de selv ta ansvar for. Og praksis innebærer omfordeling av ressurser internt i kommunen. Ikke ut fra opplevd behov og nøye prioritering, men ut fra hvilke tjenester som er omfattet av statlige pålegg og hvilke som ikke er det.
Samlet sett blir resultatet dårligere forvaltning av fellesskapets ressurser, mindre innovasjon og lokalt engasjement, mer kontroll og byråkrati.
Det er også et dårlig signal å sende til dem som ønsker å engasjere seg i lokalpolitikken.
Av: Gunn Marit Helgesen, Styreleder i KS, Kommunesektorens organisasjon